Historien om den israelske borgeren er historien om «en soldat med elleve måneders årlig permisjon.»
Bokomtale Alt er tapt - israelske soldater forteller by Hanne Eggen Røislien
★★★★☆
Boka består av intervjuer med vanlige reservister fra den israelske hæren (IDF) som er innkalt til tjeneste i Gaza-krigen om hvordan krigen oppleves for dem. Språket er journalistisk og muntlig og krydret med hebraiske ord som er lastet med kulturell kontekst at de ikke lar seg oversette til norske uttrykk.
Mange drøftinger hvor forfatteren stiller soldatene naive spørsmål som tilsynelatende virker normale for personer som er levd livet på et fredelig kontinent, men som virker meningsløse for ungdommer som er påtvunget krigen og ikke har noe annet valg enn å tjenestegjøre for landet sitt.
Boka er et etterlengtet korrektiv til mediedekning som har liten interesse for perspektivet og valgmulighetene til vanlige soldater som har fått den utakknemlige oppgaven å måtte nedkjempe en islamistisk terrorbevegelse. Blant informantene er det både soldater som er for og mot sittende regjering, eller som har skiftet syn etter deltagelse i Gaza-krigen.
«Men jeg støtter meg på Golda Meir. Hun sa det best: Hvis vi legger ned våpnene våre, blir vi utslettet. Hvis de legger ned våpnene sine, blir det fred. Så enkelt er det. Men jeg vil leve, og derfor kan jeg ikke gjøre det først.»
De intervjuede er informantene/vennene/kontaktnettet som Røislien opparbeidet seg da hun skrev PhD om jødisk religionens betydning for det israelske forsvaret fra 2006-2010.
Kindle utklipp fra “Alt er tapt - Israelske soldater forteller”
I den militærsosiologiske forskningen på IDF er det nærmest som et postulat å regne med at israelere er «soldater i sivil», noe som henviser til hvor sammenvevd Israels sivilsamfunn er med militæret.
— location: 82 ^ref-61117
Bussen var forsinket, var hans korte forklaring på hvorfor han kom så sent til avtalen vår, og ga med det et innblikk i det absurde i at israelske soldater ofte kan ta rutebuss hjem fra frontlinjene. Bare noen stopp, så var han fremme.
— location: 127 ^ref-26502
Stam. Dette særegne hebraiske ordet som betyr noe sånt som Og sånn er det med den saken. Ingen grunn til å dvele mer med det.
— location: 140 ^ref-38356
«Hva driver deg til å ville være spydspiss i det israelske forsvaret?» Svaret hans har jeg båret med meg gjennom mer enn to tiår med forskning på soldat- og militærkultur. «For noen spørsmål. Måten du spør på, innebærer at du kommer fra et land med valgmuligheter. Der fred er normen, krig er en turistattraksjon. Du kan velge å dra herfra, du. Til et hjem som er trygt.
— location: 147 ^ref-2715
I 2017 utga Hamas sitt reviderte charter, der de hadde fjernet eksplisitte referanser til å drepe jøder. Like fullt anerkjente de fortsatt ikke Israel. Som svar krøllet statsminister Benjamin Netanyahu charteret sammen og kastet det symbolsk i søppeldunken. Paradoksalt nok er Hamas og Netanyahu enige om én ting: at tostatsløsningen, der Israel og Palestina lever side om side, har lite for seg. Var det den endelige gravleggingen av tostatsløsningen vi alle ble vitne til 7. oktober?
— location: 325 ^ref-51051
Det betyr at IDF i praksis teller i underkant av 650 000 personer. Israels forsvarsbudsjett er også omtrent tre ganger så stort som det norske – og det før vi regner med den årlige militærbistanden på snaut fire milliarder dollar som Israel får fra USA gjennom Foreign Military Financing (FMF)-programmet.
— location: 342 ^ref-38984
Da jeg avtjente verneplikten min, var jeg ung. Jeg hadde ikke noe annet jeg skulle. Å gå inn i IDF var en del av livet. Men nå … Jeg er far. Ektemann. Arbeidstaker. Men alt det forsvant for meg 7. oktober. Det går ikke an å holde fast i farsrollen når du blir kalt opp til en jobb du vet du kan dø i. Når sannsynligheten for at du skal dø, blir større dag for dag. Jeg har allerede hatt flere svarte netter her, og jeg har tenkt: Jeg kan ikke ringe barna mine når dette er over, for de har det bedre om de glemmer meg, om de tror jeg er død. De må leve livet sitt. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at de skal leve i en stat der de føler seg trygge. Men de kan ikke være avhengig av meg. Deres liv, deres lykke må være uten meg. For jeg er kanonføde. Jeg er en liten brikke i en epoke i verdenshistorien som beviser min ubetydelighet. Min manglende verdi. Hamas mener jeg er ond. Palestinerne hater meg. Verden vil at jødene bare skal utryddes. Og Netanyahu vil sette meg foran kanonene som sikter på meg.
— location: 593 ^ref-29811
Historien om den israelske borgeren er historien om «en soldat med elleve måneders årlig permisjon.»
— location: 643 ^ref-29144
Han visste også lite om hva som skjedde inne i shetachim, territoriene, som er den dagligdagse betegnelsen på de okkuperte områdene.
— location: 842 ^ref-30904
Etter Oslo II-avtalen fra 1995 ble Vestbredden inndelt i tre soner: A, B og C. Sone A, som hovedsakelig besto av større byer som Ramallah og Nablus, skulle være under full palestinsk kontroll, både sivilt og sikkerhetsmessig. Sone B skulle ha delt kontroll, der de palestinske myndighetene styrte de sivile sakene, mens Israel hadde ansvar for sikkerheten. Sone C, som dekket rundt 60 prosent av Vestbredden, skulle være under full israelsk kontroll, både sivilt og militært, og inkluderte alle israelske bosetninger samt strategiske veier. Og selv om sone B formelt hadde delt kontroll, ble de i praksis til sikkerhetssoner under israelsk innflytelse.
— location: 996 ^ref-18287
11.-25. juli 2000: USAs president Bill Clinton avholder et toppmøte på Camp David i Maryland, med Israels statsminister Ehud Barak og den palestinske presidenten Yasir Arafat. Målet var å forhandle frem en fredsavtale. Arafat ble tilbudt kontroll over 91 prosent av Vestbredden og hele Gazastripen, samt suverenitet over deler av Øst-Jerusalem, inkludert muslimske hellige steder. Israelske bosetninger skulle forbli under israelsk kontroll, og flyktninger fikk ikke full returrett, men ble tilbudt økonomisk kompensasjon. Arafat avslo tilbudet.
— location: 1071 ^ref-19605
I dagens Israel er sikkerhet ofte viktigere enn fred.
— location: 1288 ^ref-3991
I Israel gjelder vernepliktsloven primært for tre grupper: jøder, drusere og tsjerkessere.
— location: 1388 ^ref-5985
15.–23. august 2005 trekker Israel seg ut av Gaza under ledelse av statsminister Ariel Sharon. Rundt 8500 israelske bosettere fra 21 bosetninger i Gaza evakueres, samt fire bosetninger på Vestbredden. Dette avslutter 38 års militær tilstedeværelse i Gaza. Innen 12. september 2005 river IDF flere militære installasjoner, med mål om å redusere konfliktnivået og forbedre sikkerhetssituasjonen.
— location: 1480 ^ref-43328
IDF skulle forsvare Israels territorielle integritet og beskytte dem som bor der. Det var tilsynelatende så enkelt. Han hengte seg ikke opp i at det ikke sto grenser, men territoriell integritet. Men denne «detaljen» skjulte det faktum at Israel på enkelte strekninger bare har såkalte de facto grenser. Disse var resultater av våpenhvileavtaler inngått i kjølvannet av krigene i Israels formative år, særlig 1948 og 1967.
— location: 1746 ^ref-11821
Etter en stund ble kritikken som en fjern, monoton bakgrunnsstøy. De utviklet en evne til å filtrere det bort, fikk et mentalt skjold mot den konstante flommen av internasjonal fordømmelse. Rapporter og nyhetssendinger som stilte spørsmål ved deres handlinger, ble ikke lenger lest eller lyttet til. De holdt fast ved den enkle begrunnelsen som ble gitt dem: at de beskyttet sine egne, at handlingene deres var nødvendige for å ivareta sikkerheten. Og dessuten gjorde de bare det de ble bedt om, fortalte Noah.
— location: 2258 ^ref-46921
15. juni 2007: Hamas har tatt full kontroll over Gaza etter flere dager med kamper mot Fatah. Dermed er de palestinske områdene delt, med Hamas som styrer Gaza, og Fatah som kontrollerer Vestbredden. Overtakelsen skaper internasjonal bekymring, og Israel og Egypt innfører en blokade mot Gaza.
— location: 2346 ^ref-5584
«Er dere i krig med Hamas?» spurte jeg. «Vi har alltid vært i krig med Hamas. Det er ordkløveri å si at vi ikke er det. En organisasjon som vil ta livet av oss og utslette landet vårt, er ikke ute etter en samtale. Det hjelper ikke å ta en ekstra kopp kaffe og snakke sammen. De vil drepe oss. At resten av verden ser ut til å fortrenge hva Hamas faktisk er, får stå for deres regning», sa Avi.
— location: 2404 ^ref-1112
«Det vi gjør her, det er ikke bare å slåss mot noen som vil ta oss. Det er å sikre at vi faktisk har et sted å kalle hjem. Vi er sabra-generasjonen – født her, vokst opp her – og vi har fått ansvaret for å holde fortet, rett og slett. Foreldrene våre bygde landet opp fra ingenting, og nå er det vi som må passe på at det ikke går til helvete. Jeg tenker sånn: Når jeg er ute på oppdrag og svetten renner, og alt er bare stress og faenskap, så handler det om mer enn bare oss her og nå. Det er for ungene som kommer etter oss, for at de skal slippe å gjøre det samme. Det gir en slags mening i alt dette tullet, liksom. Det er tøft, men det er det vi må gjøre.»
— location: 2568 ^ref-18720
Forskning viser at følelsen av uovervinnelighet blant soldater som overlever krig, ofte skyldes flere psykologiske mekanismer. Enkelte soldater opplever det som kan beskrives som «posttraumatisk vekst», der de i stedet for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) opplever en styrket følelse av mening og personlig utvikling. Denne veksten kan komme som et resultat av å ha mestret ekstreme, livstruende situasjoner, og det kan gi en dyp følelse av selvforståelse og styrke.
— location: 2623 ^ref-46896
Noah sukker. «Det er jo ikke det at vi ikke liker palestinerne. At vi vil få dem til å forsvinne, å bli døde og begravet. Jeg vil bare leve livet mitt. Et helt vanlig liv, sånn som dere. Jeg vil kunne gå på butikken uten å bli sjekket av en sikkerhetsvakt, jeg vil at statsbudsjettet skal brukes til skole og sykehus, ikke til et jævla antimissil-skjold. Det er det som er greia. Kan ikke palestinerne drive med sitt og vi drive med vårt, og ferdig med det, liksom.»
— location: 2847 ^ref-8511
«Men jeg støtter meg på Golda Meir. Hun sa det best: Hvis vi legger ned våpnene våre, blir vi utslettet. Hvis de legger ned våpnene sine, blir det fred. Så enkelt er det. Men jeg vil leve, og derfor kan jeg ikke gjøre det først.»
— location: 2915 ^ref-50291
April 2024: En undersøkelse viser at rundt 73 prosent av israelerne støtter den militære responsen mot Hamas. Spesifikt mener 39 prosent at responsen har vært tilstrekkelig, mens 34 prosent mener den ikke har gått langt nok. Kun 19 prosent føler at responsen har gått for langt.
— location: 3040 ^ref-33085
«Vi bruker presisjonsvåpen, og mange ganger avbryter vi angrep for å unngå sivile tap.» Avi følte den samme brennende frustrasjonen. Når han så nyhetsinnslag som kalte Israels operasjoner folkemord, ble han oppgitt og sint. Han husket spesielt en lederartikkel fra en stor internasjonal avis som hevdet at Israel systematisk angrep sivile mål. «De snakker om folkemord, men de forstår ikke hva vi står overfor», sa han bittert. Han beskrev hvordan soldatene avbrøt angrep når de oppdaget sivile, hvordan de jobbet dag og natt for å minimere tapene. «Vi kjemper mot Hamas, ikke folket i Gaza», sa han igjen og igjen, som et mantra han håpet vil bryte gjennom en mur av misforståelse. «Hadde Hamas sluttet å vanskjøtte barna sine, hadde Hamas sluttet å sende raketter i hodet vårt, så hadde jo ikke dette vært et problem, heller. Hvordan kan dere ikke se at Hamas er en terrororganisasjon også overfor sine egne?»
— location: 3232 ^ref-59470