Miljømytene - Står vi framfor verdens undergang? av Morten Jødal
Hva er de mest utbredte forestillingene om natur og miljøvern som er basert på myter i strid med hva vi vet fra forskning? Biologen Morten Jødal har samlet de vanligste misforståelsene om miljøvern fra norsk miljødebatt. I budskap minner Jødals bok den danske miljøstatistikeren Bjørn Lomborgs bøker utgav for 15-20 år siden, bortsett fra at Jødal legger hovedvekt på økologi, mens Lomborg vektla økonomi (dvs. nytte-kost av miljøtiltak).
Refrenget i Miljømytene er at når et nyoppdaget miljøproblem har fått medieoppmerksomhet, overdrives farene ved miljøproblemet for å skremme folk til å engasjere seg. Når senere forskning viser at problemet var mye mindre ille enn fryktet, forbigås det i stillet og får ingen medieoppmerksomhet. Miljøorganisasjoner, som har egeninteresser i å skremme folk for å verve medlemmer og få støtte har heller ingen interesse av å avdramatisere. Når støyen om et miljøproblem er stilnet, gjentas det på nytt med et nytt miljøproblem som overdrives.
Folk får derfor et systematisk skjevhet i hva de får vite om natur og miljø. Dette fører til en stor del av befolkningen har dystert og syn på miljøet og tror på en nært forestående “miljødommedag”. Jo mer tid folk eksponeres for tanker fra den grønne bevegelsen, jo mer har de vært påvirket med overdrevent pessimistiske forestillinger om miljøet.
Bokas styrke er et rikelig med eksempler fra siste 50 år på miljøproblemer som har blitt hauset opp og skapt frykt. Ofte har det blitt tatt ukloke eller kontraproduktive beslutninger basert på usikker informasjon eller ønske om å gjøre noe.
Eksempler på myter som omtales: Algeoppblomstring, forørkning, kongekrabbe, sur nedbør, skogdød, biedød, korallrevdød, isbjørndød, rovfugldød, artsmangfoldsdød….
Normalt ville jeg ikke giddet å bruke tid på å lese noe som er utgitt av organisasjonen Klimarealistene. (Jeg er regner meg ikke som klimaskeptiker, og jeg tar FNs klimapanels konklusjoner i AR5 for gitt). Uten mange års naturvitenskapstudier kan det være vanskelig å vurdere evidens i fagbøker som er partsinnlegg i en debatt om spørsmål om miljø og klima. Bare omkring 1/5 av boka omhandler klima, hvorav de fleste er omhandler hvordan klimaet (ikke) vil påvirke artsmangfold og matvaresikkerhet i så stor grad som det ofte hevdes av miljøorganisasjoner og media. Da boka Miljømytene fikk rosende omtale av to av mine favorittjournalister, biologen Erik Tunstad og Minervas Jan Arild Snoen regnet jeg det som faglig anerkjennelse av det faktuelle innholdet. Senere har Kulturrådet kjøpt den inn til folkebibliotekene.
Boka kommer (i likhet med Bjørn Lomborgs bøker) til å bli lest av mange lesere med et intenst ønske om å finne faglige feil for å kunne diskreditere hovedbudskapet, nemlig at mange av miljøproblemene som får størst oppmerksomhet er svært overdrevne eller ikke-eksisterende. (i motsatt ende er mange av verdens egentlig største miljøutfordringer lite oppmerksomhet i vesten.) Skulle ønske miljøpolitikere og -politikere også leste bøker som denne. Da hadde det vært håp om mindre ensidig feilinformert miljøpolitikk.
bookshelves: science, norsk_sakprosa, p-books, environment, biology, debunking