Filmanmeldelse i TromsoBy av Hans Petter Molands film
”Gymnaslærer Pedersen” er til tider ytterst underholdene om fortidas ytterste venstreside._
Filmens (kom-)plot
Filmen er basert på Dag Solstads roman ”Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” fra 1982. Den følger lektor Knut Pedersens (Kristoffer Joner) altoppslukende kjærlighet til kommunismen - og den sexy partikaderen Nina Skåtøy (Ane Dahl Torp). Gymnaslærer Pedersen blir som ”nyfrelst” tatt opp i den lokale particella av Arbeidernes Kommunistparti, AKP(m-l), i Larvik. Gerhardsen-tidas grå konformisme blir erstatta med AKPs knallrøde utopisme. Den kommunistiske revolusjonen som particellen venter på uteblir. Så mellom agitasjon, streiker og salg av Klassekampen gjennomfører Nina og Knut en seksuell revolusjon i steden for. I et heftig erotisk forhold. Pedersens A4-ekteskap tåler ikke dette sidespranget. Verre for lektor Pedersen er at forholdet heller ikke er i henhold til ”partilinja”.
Komi - nisme. Kommunisme er gøy?
30 år etter er det lett å gjøre narr av 70-tallets politiske prosjekt. AKPerne var toppen på en bølge drevet fram av venstrevind fra Vietnam og Brussel. Da boka som filmen bygger på ble utgitt, var Vest-Europa tatt av den såkalte høyrebølgen som var første motreaksjon mot forrige tiårs overdrevne tro på statsstyre. Siden boka ble utgitt har Jernteppet fallt over Berlinmuren. Kineserne har bytta ut Marxismen-leninismen med markeds-leninismen. Ironigenerasjonen latterligjør alle som tror på noe som helst. (bare sammenlign budskapet til Vømmøl Spelemannslag med Black Debbath!) Derfor er det komisk å høre Nina Skåtøys lengselsfulle taler om revolusjonen og sarkasmer om småborgerlighet. Nå som vi kjenner til ”fasiten” for hvordan det kommunistiske prosjektet kjæsjlanda, er merkunderlig å høre om Larvik-AKPs innbillninger om sin ledende rolle i den nært forestående revolusjonen.
Stilig Zeitgeist
Gymnaslærer Pedersen handler om samme miljø som Lukas Moodyssons “Tillsammans” fra år 2000. (likte du den vil du like denne filmen). I likhet med den svenske filmen er Gymnaslærer Pedersens sterkeste side måten den har gjenskapt 70-tallets tidskoloritt. (Eller rettere sagt hvordan denne anmelderen forestiller seg at 70-tallet må vært).Språk, møbler, klær, frisyrer og farger er gjenskapt i sin fulle gru. De eneste som (relativt sett) unnslipper smakløsheten er de to hovedpersonene. Ellers ville tatt all oppmerksomheten fra historien. Kostymerekvisitørene til produksjonsselskapet, Motlys, har hatt det ustyrtelig morsomt under arbeidet med filmen.Musikken er en blanding av kjente hits fra 70-tallet som lydkulisser og russisk/kinesisk kommunistisk musikk. Førstnevnte bidrar til en slags koselig ”Forrest Gump-effekt”. Kinesisk musikk fra Kulturrevolusjonen har norske ører (heldigvis) vært spart for å høre, så det er nok mest et eksotisk innslag. Elskovsscener akkompagneres til Vømmøl Spelemanslag, den kanskje eneste av ML-musikken som har overlevd epoken sin og ervervet status som klassisk.
Skurre-spill?
For skuespillere født i caffè-latte generasjonen må det ha vært vanskelig å sette seg inn i ML-ernes absurde politiske prosjekt: Å gjøre Norge om til en kommuniststat etter modell av Kina og Albania. Skuespillerne får nogenlunde til det lissom-proletare språket som ML-erne la seg til for å ”snobbe nedover” og tilstrebe fattigere familiebakgrunn enn de faktisk hadde.Men de klarer å servere de tirader med tidsriktige politiske flosker som rollene krever. For å være troverdig som partikader hadde Ane Dahl Torp lest seg opp på nyere forskning om ML-bevegelsen for å prøve å forstå hvilke utopier som drev dem inn i absurditeten.Men Hans Peter Blads bearbeidelse av boka gir ikke noe innblikk i ML-bevegelsens ideologi som et ideologisk system. (egentlig var det en tankeboble satt sammen av sirkulære selvbekreftende teorier som gav innehaverene troen på at de satt på sannheten om hvordan samfunnet ”egentlig” fungerte.) Så hvis en ikke er kjent på forhånd med denne maoistiske tankebobla, vil ikke filmen gi noe innblikk i det heller. Dialogen blir mest en samling med selvhøytidlige, ufrivillig komiske ideologiske fraser.Har dette noen betydning? Ikke hvis du ønsker å se filmen som en politisk humor à la Nytt-på-nytt. Men hvis du også vil se Gymnaslærer Pedersen for å forstå hva som drev hopetall av (hovedsaklig) studenter og intellektuelle inn i ei totalitær politisk sekt, gir filmen få hint. Filmen forsøker ikke å forklare alle de pussige særegenhetene i ML-bevegelsens teologi og sjøloppfatting. For eksempel at Sovjetunionen under Lenin og Stalin hadde vært bra, men at landet hadde forrådt den ”ekte” sosialismen etter den 20. partikongress og blitt ”revisjonistisk” (dvs. feil flavour av kommunismen). Deres militante antisovjetiske holdninger - ironisk nok fordi Sovjetunionen ikke var kommunistisk nok vil trolig forvirre de som ikke kjenner den kalde krigens kaotiske islandskap.Akkurat som den forutgående kommunistiske vekkelsen på 20 og 30-tallet, tiltrakk sosialistene på 70-tallet mange intellektuelle. På et punkt skilte 70-tallets kommunister seg fra de forutgående generasjonene: Den sterke opptattheten av å ”snobbe nedover”.Bevegelsen tiltrakk seg den type folk som senere skriver bøker og artikler og lager filmer. På grunn av dette har ML-bevegelsen fått langt mer oppmerksomhet enn det størrelsen på partiet skulle tilsi. Men har den fått ufortjent mye oppmerksomhet? Av filmens underholdende øyeblikk er kommunistenes forsøk til å omvende seg selv til fabrikkarbeidere (ikke lett!) for siden å drive misjon for proletariatets diktatur blant et proletariat som er mer opptatt av ukebladkjendisene enn revolusjonen.
Fra A-endelser til A-parti
Det kan være interessant å kontrastere Gymnaslærer Pedersen med denne vinterens forrige politiske film om venstresida i Norge, nemlig Stoltenberg doku-såpa ”Oljeberget”. (Som fikk en 4er er på Tromsoby ) I Oljeberget er vi vitne til en statsminister som krampeaktig forsøker å gjøre alle til lags og skape konsensus og enighet om alle tenkelige saker. Sammenlignet med 70-tallets Marxister virker ML-erne like gale som Stoltenberg virker kjedelig. Mens venstresida på 70-tallet aktivt søkte konfrontasjon søker dagens politikere konsensus. Kun en ting fikk ML-erne rett i (sett med 2006 øyne): De tolket ALT i samfunnet som utslag av samfunnsøkonomiske lover. 30 år senere ble det slik. Politikken har blitt til en slags anvendt samfunnsøkonomi.