Filmanmeldelse i TromsoBy av Da Vinci Koden
Opphausa kunsthistorisk rebusløp der floskler og klisjéer sloss om plassen.
Terningkast: 2
Stort budsjett og vakre locations berger dette fra å bli en komplett kalkun.
Det verden har aller minst bruk for er enda en bok og film som handler om hemmelige konspirasjoner som styrer verden og holder sannheten og seg selv skjult. Da Vinci-koden skiller seg ikke fra de mange tonn med cellulose og celluloid som alt er sløst vekk på denne oppskrifta.
Plottet er imidtertid det værste ved filmen. De mystiske gåtene som løses underveis er like skarpsindige som Roald Øyens Påskenøtter er det blitt sagt. Mest av alt minnet Da Vinci kodene om “mysteriet” i en legendarisk Batman-episode fra 1967 der skurkene ranet bankene i alfabetisk rekkefølge.
Dan Brown like ille som Margit Sandemo
Det diskuteres heftig om Dan Brown har trodd på noen av konspirasjonsteoriene da han skrev boka. Det spørsmålet er vel i og for seg uinteressant. Det han imidlertid har gjort, er å ta de mest spennende emnene fra religionshistorien og spinne videre på begivenhetene med et forhold til historie som minner om Margit Sandemo sitt.
Det positive
Religionshistorien og middelalderhistorien er så spekket med spennende og dramatiske begivenheter at det ikke skulle trenges oppdiktning fra en middelmådig amerikansk forfatter for å lage råstoff til en film. Det mest positive som kommer ut av dette er at tidligere obskure emner som for eksempel kirkemøtet i Nikea i 325 og keiser Konstantins kristendomskonvertering plutselig blir diskusjonstema i lunsjpauser i all verdens land.
Filmen kunne kanskje fått et fått et løft om det hadde blitt noen sexscener mellom helten og heltinna. Dessuten ville da et “OH Jesus”-brøl deretter fått en helt ny dimensjon!
Ukritisk religionskritikk
Dan Browns ufortjente berømmelse skyldes hans enestående evne til å fornærme katolske ayatollaher. Det siste hundreårs faglige kritikk av verdensreligionenes sannhetsgehalt har jo gått de fleste troende hus forbi. Derfor er det synd at det måtte et populærkulturfenomen som Da Vinci for å dra i gang debatten om kristendommens opphavsmyter. Da er det trist at bokas faktaopplysninger er over 50% vissvass når det kunne vært laga en mye bedre bok basert på 100% fakta.
(Lesere som deler denne anmelderens “kjedelige” syn om at romaner blir best når fiksjonen utspiller seg foran et bakteppe av historisk korrekte fakta vil ha glede av bøker av forfattere som Umberto Eco, Peter Englund og Barbara Tuchman)
Kirkas synder
Hvis noen er ute etter å “ta” den katolske kirka for noe grums den har begått i fortida, er det så uendelig mye faenskap som den har gjort seg skyld i at det er helt overflødig å dikte slik Brown har gjort. Siden kirka ikke har vært nødt til å stå til ansvar for sine tidligere handlinger i en Nürnberg-prosess, nyter den stor ufortjent god anseelse. De voldsomme reaksjonene boka har vakt tyder på mye oppdemmet ignorans for - og aggresjon mot kirka.
Andres reaksjoner
Boka har vært bloggoschærens mest diskuterte bok i månedsvis, noe statistikken fra bloggsøkemotoren Technorati.com tyder på.
Boka har fått 3234 anmeldelser på Amazon.com, det er blitt skrevet kilovis med motbøker for å tilbakevise påstander i den. Ikke verst til roman å være! Her er noen høydepunkter fra enstjernesanmeldelser:
“This books is one of the worst-written things I have ever read. The characters are cardboard, the prose is turgid, and he writes dialogue like George Lucas.”
” Its pulp-fiction, airport novel narrative plods along with a 1001 unlikely and unconvincing conspiracies.”
” The popularity of this book shows the devastating impact reality TV has had on the intellect of the masses.”
“Brown is [Umberto] Eco on Steroids”
“… it was about as revealing and enlightening as the weekly shopping list.”
“[its populartiy] demonstrate the deplorable state of the public education system in the US.”
” Bad high school level writing, lame made-for-TV plot, public knowlege “secrets”, completely predictable ending.”
Estetisk
Filmen har også sine positive sider. Ettersom denne undertegnede i alle år har interrailet mellom Europas storbyer for å få sett flest mulig katedraler og kunstmuseer, var det strålende å se en film der der over halvparten av handlinga var filma i gallerier og middelalderkirker. Så hvis du har konsentrasjon nok til å overse de uengasjerte skuespillerne, det latterlige plottet og alt action-maset, vil du faktisk få en nydelig estetisk opplevelse i 149 minutter.
Hvor ble det av sex’en?
Filmen kunne kanskje fått et fått et løft om det hadde blitt noen sexscener mellom helten og heltinna. Dessuten ville da et “OH Jesus”-brøl deretter fått en helt ny dimensjon! Men i stedenfor blir vi prakka på et uendelig mas med thriller- og action-klisjeer.
Hovedgrunnen til å se filmen er at du kan slippe å kaste bort tid på å lese boka, og du kan dessuten få mulighet til diskutere dette mølet i lunsjpausene i steden for mindre originale tema som været eller siste TIL-kamp.