Etter studieopphold og internship i Shanghai skulle vi oppsummere hva vi hadde lært om landet og hvordan drive næringsliv i Kina.
Destinasjon: Shanghai
Forkurs: Univeristetet i Tromsø
Internshipbedrifter: - PremKing (6 uker) - Shanghai Super Electronics Technology Company Ltd (2 uker)
无论黑猫白猫，抓到老鼠就是好猫
”Det spiller ikke noen rolle om en katt er svart eller hvit, så lenge den fanger mus”
Dèng Xiǎopíng
Sitatet overfor er et av de hyppigst siterte av arkitekten til Kinas overgang fra verdens mest befolkningsrike planøkonomier, til ekspansiv markedsøkonmi, Dèng Xiǎopíng. Målet hans var å gjøre Kina politisk og militært sterkt gjennom en sterk økonomi. Dette skulle oppnås ved å snu opp-ned på alle ideologiske forestilliger en hadde styrt Kina etter siste 30 år. Det skulle gjennomføres med en planmessig overgang vekk fra planøkonmi. En allmektig statsmakt kanaliserer ressurser dit de antas gi mest vekst og nasjonal prestisje. Men hele tiden uten snev av ”feilsteg” som glasnost eller perestrojka-politikk. Når økonomien skulle gå over fra 100% statsdrevet på 70-tallet til 70% privateid (status pr 2005), tilsier det verdenshistoriens største satsning på entreprenørskap og bedriftsnyskaping. Så i tiårene omkring nå, er Kina verdens største laboratorium for bedriftsetableringer og maksimering av økonomisk vekst. Shanghai er inngangsporten til dette markedet fordi byen ligger i munningen av Yangtze-elva som 10% av verdensbefolkningen bor i nærheten av.
Kjennetegn ved Shanghais og Kinas entreprenørskapskultur
En av foreleserne våre i internasjonal business-kultur sa han var drittlei av forfattere som reiste til Kina, var der i bare tre måneder og så gav ut bøker som som skråsikkert analyserte hele landet og næringslivet der. Men nå har jeg vært i Kina så lenge er jeg bedt om å gjøre samme feilen…
Jeg for ikke å gjenta Kina-klisjeer, vil jeg summere opp kjennetegn i fem geografiske allegorier: Kina som hhv. Klondyke, Texas, Amazonas, Nord-Korea og Månen.
Kina som Klondyke
Den amerikanske drømmen er blitt kinesisk. Shanghai har en årlig jevn økonomisk vekstrate på 15%. Alt, ikke bare skyskrapere, går tilsynelatende rett til himmels. Folk har ikke opplevd økonomiske kriser eller nedgangskonjunkturer i manns minne. Alle krisene som det moderne Kina har gjennomgått har hatt politiske, ikke økonomiske årsaker. Når en så stor del av Shanghais befolkning forventer fortsatt tosifret årlig økonomisk vekst i uoverskuelig framtid, gir det folk en stor grad av optimisme. Denne optimismen blir i stor grad selvforsterkende. (God-sirkel) Kinesiske bedrifter og privatpersoner sparer 50% av inntektene sine. Den delen av disse pengene som ikke settes i utenlandske statsobligasjoner, kanaliseres til en investeringsgrad som mangler sidestykke i historien. Moderasjon og sparsommelighet fører til at veksten av konsumet henger mange år etter veksten i økonomien. Dette medfører millionvis av byggeprosjekter og bedriftsetableringer. Alle som kan, vil gjerne hoppe på denne vekst-karusellen. ”I en sosialistisk markedsøkonomi kommer noen til å bli rik før andre” som kommunistlederen Dèng begrunnet hvorfor regimet som for noen tiår siden henretta folk for å være kapitalistiske bedriftseiere, nå oppmuntrer befolkningen til å bli nettopp det.
Kina som ”helt Texas”
I Norge skal alt en bedrift gjør bokføres, kontrolleres, bestemmes av regelverk etc. I Kina er en stor del av økonomien uformell. Bedriftene bruker 100 Yuan-sedler til de fleste av sine transaksjoner, og hjelpemidler som nettbanker er ukjente. Kun ca 50% av skattbare inntekter blir ført opp. Skattesystemet er vilkårlig når bedriftsinntektene likevel flyter rundt i sedler. Kredittratingsselskaper er ukjent og etableres først i år. Revisjon og regnskap er ikke et styringsverktøy, men har en politifunksjon. Dette for å se hvor pengene tar veien, ikke hvordan allokere dem best mulig.
Kina er på 60. plass av 140 land i verden på korrupsjonsindeksen til Transparency International. Landet er dermed mindre korrupt enn f.eks Russland og India, men håpløst korrupt sammenligna med vestlig standard. At korrupsjonen ikke er verre i dette ettpartidiktaturet skyldes nok mest at Kina henretter 200 ganger så mange personer som USA. (Note: Typisk nok finnes det ikke statistikk i Kina over dødsstraff. Men myndighetene skryter over å ha henretta ”minst 6000” personer for myndighetsfientlige handlinger) Korrupsjon er en av de største hinderne for få tilgang til det kinesiske markedet på like fot med lokale bedrifter. Som utenlands student er en ikke beslutningstager og vi har ikke kontakt med myndighetene i jobbsammenheng, så vi får sjelden personlig erfare korrupsjonen. En bare vet at den er der.
Kina som en Amazonas-jungel
Landet kan for vestlige fortone seg som enormt, primitivt og uoppdaga av vestlige. Mange (mislykka) forretningsplaner hadde sitt utspring i å ta et dollarbeløp og så gange det med en miliard potensielle kunder.
Jungelens lov.
Skulle en havne i en tvist om kontraktsrettslige spørsmål som ender i retten, er det bare 60% sjanse for at en dom i egen favør blir rettskraftig. (Motparten kan ha personlige forbindelser som hindrer det). Dette fører til at en må stole på personlige lojalitetsbånd, ikke offentlige regler.
Kina som et Nord-Korea light
Nominelt er Kina et kommunistisk land. Politikken kler seg inn i fraser fra Marx og Mao, men dette er lite synlig for ikke-kinesiskspråklige vestlige. Kinesernes navn på ”kapitalisme” er Orwellsk nok ”sosialistisk markedsøkonomi”. En kan lett avfeie Kina som sosialistisk i navnet, kapitalisitisk i gavnet, men da vil en miste flere av de særtrekkene ved ”konfuzius-kapitalisme”. Hvis en ønsker å etablere bedrift i Kina, vil mange praksiser fra kommunismen gjøre seg gjeldnede. En av de største forskjellene fra Norge statens rolle i økonomien. I Norge har mange formelle kanaler for myndighetskontakt. En kan klage vedtak som griper inn i næringsvirksomheten din inn ihht forvaltningsloven, eller en kan ta kontakt med bransjeorganisasjoner (som NHO), klage til overligningsnemda etc. I Kina er økonomisk politikk mer som metrologi. Det vil si at kineserne tar politikken som været, altså noe som man må ta for gitt og som en ikke har noen som helst innflytelse over. De har flere tusen års trening i å finne seg i alskens irrasjonelt vannvidd fra myndighetenes side, akkurat som vi en finner oss i at vi ikke kan stoppe en storm.
Mens en i Norge ofte adresserer hvilket offentlig organ en må ha med å gjøre, det være seg et råd kontor, et utvalg, et styre, et direktorat, eller ombudsmann etc, kaller kinesere sine myndigheter for ”Government”. Uansett hvilket organ dette dreier seg om. ”Government” omtales i dypeste erbødighet uansett hvilke idioter som bekler embetene. Da en sjef i Torch-programmet (Virkemiddelapparat i SH) bebudet et mulig bedriftsbesøk i mitt internshipselskap, måtte vi bruke to arbeidsdager på å pynte kontoret først. Når ”important person from government” skulle komme innom, beordret daglig leder at vi reise oss opp og gi han rungende applaus.
Kina som baksiden av månen
Deler av kinesisk kultur er bare simpelthen tilsynelatende absurde for oss vestlige. Det krever tid å venne seg til tanken om at det ikke ligger mangel på rasjonalitet, men en annen rasjonalitet bak. Arbeidsforhold blir merkelige når det er et uutalt prinsipp at ingen gir hverandre åpen kritikk når de gjør en dårlig jobb. Personlig kritikk vil en jo ”miste ansikt” av. Derfor gir ikke begrepet ”konstruktiv kritikk” noen særlig mening. Siden personlig kritikk er så mye sterkere i kinesisk kultur enn i vestlig, går en rundt og pakker inn uttalelser i ull og overtolker alt arbeidskollegaer sier. Dette gjør det vanskelig å jobbe i entreprenørbedrifter, der en jo er spesielt avhengige av å få hyppige og ærlige tilbakemeldinger på arbeid en gjør, siden arbeidsoppgavene hele tiden er nye og varierte.
Myndighetene kan også finne plutselig finne på å innføre vilkårlige forbud og regler. Investeringer i en bestemt sektor kan forbys (hindre overoppheting av økonmien) eller hele byen din kan plutselig bli ekspropriert, for så å ikke bli det alikevel.
Noen forskjeller mellom vilkår for norsk og kinesisk entreprenørskapsmiljø
1. Markesstørrelse og befalingsvillighet
I Kina er antallet potensielle kunder gigantisk. I Norge er det få konsumenter, men til gjengjeld er kjøpekraften gigantisk.
En enkel sammenligning viser at på tross av forskellene i folketall er Kinas økonomi bare 7 ganger så stort som Norges. Men dette er misvisnede, siden 70% av Norges økonomi er dominert av sørvisnæringene, en sektor som er primitivt utvikla i Kina. Lønnsnivået er offisielt 700 Yuan i måneden (550 kr) Det er mye høyere i Shanghai, ofte 2000 yuan for kontorist. I følge Verdensbanken lever 17% av kinas befolkning lever i dag for minder enn 1$ dagen (1985 dollarverdi).
Skal en norsk bedrift etablere seg i det kinesiske marked, må en ta hensyn til betalingsvilligheten til konsumentene er fraværende og at det nesten er umulig for en vestlig bedrift å konkurrere på pris. Dersom en har høyere kvalitet enn konkurrentene, er konsumentenes villighet til å betale en ekstra ”premie” for denne kvaliteten langt lavere enn i Vesten. En strategi er derfor å profilere produkter en selger som vestlig. Ettersom alt som har med vestlige produkter regnes som bedre enn kinesiske og vestlig kultur regnes som mystisk og attråverdig, kan en selge på vestlig image.
Mangel på transparens.
Regnskaper er dypt bevart hemmelighet, mens de i Vesten av hensyn til investorene er offentlig informasjon. Så det er ytterst vanskelig for en nyetablert bedrift å vite hvem en handler med. I stedent for å stole på offentlige kilder, må en benytte seg av personlige kontaktnett (gūanxi) for å redusere risiko. Jeg har aldri prøvd å forklare en kineser at vi har offentlig foretaksregister, kredittratingsselskaper og en offentlighetslov i Norge. Disse konseptene er for fjert fra den kinesiske virkeligheten til å la seg forstå.
3. Uformelle relasjoner / nettverk /gūanxi
En av de få sinososiologiske synspunktene som har vandra ut i allmennheten er begrepet personlig nettverk gūanxi. Standardversjonen av dette begrepet er at ”i Vesten er det kontrakter som teller i Kina er det uformelle venne-nettverk”. Det er lett å knuse denne forestillingen. Skal en etablere bedrift i Norge er personlig nettverk ofte også essensielt. Dessuten har mange vestlige erfaringer med at kineserne er knallharde på kontraktsdetaljer dersom det er penger å tjene. Men beste forklaringen på gūanxi’s betyding er å se nettverkene som en erstatning for alt som mangler i Kina (rettsvesen, påvirkningskanaler til myndighetene, rettsikkerhet etc).
Venturekapitalmarkedet i Kina og Norge
I Norge spytter investorer (og det offentlige) inn småbeløp (sammenlignet med størrelsen på hele Norges økonomi) i gjennomanalyserte prosjekter med høy transparens og ok potensiell avkastning. I Kina pøses det inn gigantbeløp til alskens gigantprosjekter og spekulasjonsobjekter. The Economist skriver om Kinas økonomi at “2004 some $60 billion poured into China, about twelve times the amount that flowed into India. Between 1979 and 2004, China absorbed a total of about $560 billion in FDI.” Det vil si _ norsk statsbudsjett i året netto inn til investeringer i Kinas økonomi. Det manger ikke på kapital (noe det gjør i Norge sett fra en bedriftsetablerers side).
Investeringene er også i stor grad basert på utenlandske (gjerne Singaporianske eller Hong-Kong-baserte banker). Kinesernes nasjonalt eide statsbanker er teknisk konkurs etter at de i årtier har pøst penger inn i prestisjeprosjekter til politiske guangxi’er. Det er derfor ikke mye VC-capital å hente fra banksektoren.
Hvordan er det offentlige virkemiddelapparatet forskjellig fra Norge?
Blandt de viktigste offentlige virkemidlene i Kina er ”businessparks” / teknologiparker og Special economic zones. Mer enn 70 business parks er satt opp. Disse tilbyr flere års skatteferie, billige lån fra råtne statbanker og snarveier forbi toll- og visareglene og kutting av byråkrati. Shanghai åpnet sin første i Pudong etter Dèng Xiǎopíngs berømte Shanghai-togtur i 1992. En av gulrøttene ved å knytte forbindelser med myndighetene er muligheten for å kjøpe opp nyprivatiserte offentlige underskuddsbedrifter for å kunne restrukturere dem.
I Norge vil statlig detaljinnblanding og subsidier bli slått hardt ned på som ulovlig fordi det er konkurransevridende i henhold til EU lovgivning. Konkurransetilsynet eller ESA-domstolen vil banke ned slik virksomhet.
EU og Norge er Laissez faire i økonomien, mens i Kina kunne myndighetene (i hvertfall inntil WTO-medlenskapet) oppføre seg etter Laissez faire. Kina har økonomien politisk imperativ. Myndighetene må skape omkring 20 mill arbeidsplasser hvert år for at det ikke skal oppstå massarabeidsløshet som kan true stabiliteten og regimets maktmonopol. Kinas WTO-medlemskap har ennå ikke fjernet graden av vilkårlighet og statssubsidier som etaberingsstøtten tilsier.
Kan de erfaringene jeg har gjort i Kina anvendes i Norge?
Dersom en skal starte handel mellom Europa og Kina, eller utkontraktere virksomhet til Kina, er selvsagt erfaringene førsteklasses. Jeg har fått muligheten til å begå flere kulturelle feil og misforståelser av comme il faut uten at de får store økonomiske konsekvenser.
Når det gjelder anvendeligheten av erfaringene fra Kina i en rent norsk kontekst, er det for tidlig å si.
Etter å ha lest utallige advarsler om at kinesisk forretningskultur er basert på gūanxi og ”putting up a face” før jeg dro, vil jeg kanskje være mye mer observant overfor eksistensen av disse fenomenene i norsk forretningsliv.
Hvordan er undervisningen i entreprenørskap forskjellig ved destinasjonen og Norge, slik du har opplevd det?
Kurset i Norge hadde to kjennetegn: Kursfilosofien gikk ut på at en skulle overvinne risikoaversjon ved anti-jantelovtenkning. Underforstått lå det en antagelse om at enhver ville søke mot en risikofri inntekt som lønnsmottaker, med mindre en fikk et spark ”der ryggen skifter navn”. Selve undervisninga hadde fokus på offentlige støtteordninger. Hvordan en skulle gå frem for å få tilslag på småbeløp på søknader. Mye lover, regler og byråkratikunnskap.
Entreprenørskapskurset ved Fudan-universitetet var helt annerledes. Kursholdere og halvdelen av studentene kom fra bankmetropolen Singapore og USA. I fagkulturen lå det inneforstått at studentene skulle tilegne seg ferdigheter som gjør oss egnet til å fremtiden å operere som liason-offiserer – eller et slags bindeledd – mellom vestlig kapital og det kinesiske markedet eller kinesisk produksjonskapasitet. Å kalkulere med en million kunder etter et års drift ble ikke sett på som overambisiøst. Snarere tvert i mot. Å ikke budsjettere i timillionersklassen ble regnet som et svakthetstegn som ville skremme vekk villige VCer. Kursopplegget gjenspeilte også hvor penger til nyskapning stammer fra. I Norge ble offentlige midler regnet en av få gyldige finansieringskilder til selskapet nådde break-even og private investorer ville ta risken. I Kina var private midler fra VCer eneste kilde til investeringer.
De tre viktigste lærdommene jeg tar med tilbake til Norge
Folk flest bor i Kina, og kinesere flest er lutfattige bønder. (Å bli kjent med personer som enten er lutfattige bønder, eller som er barn av dem og er første generasjon som slipper å være lutfattige bønder er forskjellig fra å sitte i sofaen i Norge og lese statistikk om dem)
For å slippe å være lutfattige bønder produserer uendelig mengder av hva som helst for noen få kroner i timen. (Å kjøpe varene og tjenestene de lager er bedre enn å sitte i Norge å synes synd på dem.)
Hvis en har markeds- og kulturkunnskaper nok til å være mellommann mellom det kinesiske og norske markedet, ligger det uendelig med markedspotensiale. (Igjen er det noe annet å bo og jobbe i dette markedet enn å lese om det i Dagens Næringsliv eller skrive forretningsplaner om det.) Både Norge, Kina, fattige ex-bønder i kina og din egen bedrift kan hente ut store gevinster fra denne synergieffekten.
B) Forretningsplananalyse (50 %)
Ta utgangspunkt i en forretningsplan du har jobbet med i Norge (for eksempel den du arbeidet med på forkurset) og beskriv hvordan du vil tilpasse den til situasjonen ved din destinasjon. Hvis du har jobbet videre med forretningsplanen fra forkurset ved destinasjonen, kan du bruke den som case.
Allt jeg skrev om i forretningsplanen på forkurset i Norge er 100% irrelevant for det kinesiske marked.
Muligens er det illustrerende å forklare hvorfor det forholder seg slik:
Summary av forretningsplanen:
Planen tok utgangspunkt i hvordan en kunne omgå rigide norske overtidsbestemmelser ved å organisere kommersiell kursvirksomhet som et privat selskap, i steden for å betale inntektene fra arbeidet som lønnsinntekt. Norske reguleringer og tariffavtaler satte tak på hvor mye høyskolelektorer i forskerstillinger kunne bruke av tid på å arrangere fjernundervisningskurs i sitt fagfelt. Dessuten sørget norsk marginalskatt for at dette ble lite lønnsomt. Ved å utkontraktere kursvirksomhet til et AS (eller Norsk utenlandsregistrert selskap), kunne en spare inntektene fra arbeidet i selskapet, og så utbetale det som kapitalavkastning på et senere skatteår. Dessuten ville utført arbeid ville kunne bli registert på selskap, ikke på person, og dermed ville taket i antall arbeidstimer for universitetsansatte kunne omgås. Kursene som skulle avholdes ville kunne selges kommersiellt til næringsliv og offentlige aktører. En potensiell kilde til kunder for kursopplegget, var videre- og etterutdanningsfond som var stilt til disposisjon for ansatte som følge avtaler mellom partene i lønnsforhandlinger.
Hvorfor er denne irrelevant i kinesisk kontekst?
Arbeidsrett
På grunn av den allmektige staten i Kina, eksisterer det ikke arbeidstidsbestemmelser i vestlig forstand. Kinesere flest jobber hele tiden, ofte bor og spiser de på arbeidet også. Mens Norge innførte maksimalt 12-timersdag på 1890-tallet og 10-timersdag under Første Verdenskrig, har ikke Kina innført tilsvarende bestemmelser. (Som ellers: Kanskje de finnes reglene på papiret, men hvilke lover som myndighetene bryr seg om blir etterlevd kan må en se gjennom praksis). Marxisme og konfutsianisme er her i harmoni med hverandre og forsterker hverandres effekt. Statsreligionen marxisme forherliger arbeidets verdi (men ser på arbeidere som en abstrakt filosofisk kategori) mens konfutsianismen innprenter lydighet mot bedriftsledelsen. 70-timersuker er helt alminnelig i Kina. Lørdagfri er innført for et tiår siden, men ble da begrunnet med at det ville stimulere økonomien, ikke at det forbedret arbeidernes velferd.
Derfor har ikke ”smarte” norske selskapsrettslige metoder for å omgå norske arbeidstidsbestemmelser noen relevans i dette landet.
Produktet
Den norske forretningsplanen tok utgangspunkt i å selge kurspakker i emnet offentlig rett. Dette skulle betales av kursdeltakernes arbeidsgivere. Jeg tviler på at det er noe marked for noe slikt i Kina. Utenom det åpenbare faktum at norsk rett bare er relevant i Norge, vil jo et slikt selskap ikke har kompetanse i kinesiskspråk og kinesisk rett. Men finnes det teoretisk sett et marked for kurs i jus i Kina?
Privatrett ble gjeninnført i Kina først i 1978. Før det hadde justis og kontraktsrett vært etterlevd gjennom vilkårlig maktbruk fra partikadre og rødegardister. Jus ble sett på som ”borgerlig” og la dessuten unødvendige hindringer i muligheten for å utføre vold mot ”klassefiender”. Etter at en har forsøkt å innføre lover og regler siste 25 år, er fortsatt feltet underutvikla i Kina. Siden domstolene er korrupte og kun 60% av sivilrettslige dommer ikke blir etterlevd, vil ikke kunnskaper om juridisk metode og enkeltpersoners rettigheter ha noen nytte. Makt går foran rett i Kina, mens makta er bundet av rett i Europa. Sektoren for kursvirksomhet generelt i Kina vet jeg lite om. Universitetsutdannelse er egenfinansiert i Kina, og da er den norske distingsjonen mellom etter- og videreutdanning, kurs, fjernundervisning og lite relevant. Dersom det er betalingsvillighet for en kurspakke, er det sikkert bare en enkelt telefon å arrangere et kurs.
Markedet
Om selskapet jeg beskrev i forretningsplanen hadde hatt kompetanse i kinesiske forhold, ville likevel betalingsvilligheten for potensielle kunder vært ikke-eksisternde. Timelønnen til en norsk juridisk speisalist er jo lik månedslønnen til de fleste potensielle kunder i Kina. Så det er neppe noe “markedskryss” der en pris på et kommersielt tilbydd kurs matcher prisen kinesiske konsumenter er villig til å betale.
Konklusjon
Om 30 til 50 år (gitt at moderniseringen av Kina fortsetter i samme retning og tempo som siste 25 år), kan en se for seg et marked for slike tjenester. Dette som følge av at Kina vil kunne la seg binde av internasjonale avtaler som tvinger landet til å inkorporere lover og regler som det ville være marked for Norske eksperter å undervise i på engelsk.
### Vedlegg:
I tillegg ønsker vi at dere svarer på følgende oppgave i et vedlegg (maks 2 sider). Foreta noen enkle kvantitative vurderinger av forskjellene mellom din destinasjon og Norge. Hvordan vurderer du de følgende punktene på en skala fra 1 til 10 med 10 som best/høyest? Det er fint om du støtter den kvantitative vurderingen med noen korte kommentarer.
Du som leser dette her: Hvor lykkelig er du på en skala fra 1 til 10 ?
Det er positivistisk å tro at en kan tallfeste noe så abstrakt som ”entreprenørskapskultur”. Om jeg setter noen tall på det gjenspeiler det bare mine forestillinger om hva f.eks ”entreprenørskapskultur” er, og gjenspeiler ikke særlig mye om realitetene bak…
NB: tallene er satt på måfå. Jeg har tidligere både jobba som statistiker, byråkrat og entreprenør, og har flere eksamener i avansert samfunnsvitenskaplig statistisk metode. Så jeg kan med 93,2% konfidensintervall fastslå at det å tallfeste dette kun er et resultat av Skandinavisk rapporteringsmani :-)
Entreprenørskapskulturen generelt ved destinasjonen? 8,2
Entreprenørskapskulturen generelt i Norge? 3,1415926535
Grad av kreativitet og innovasjonsevne i ved destinasjonen? 7,362
Grad av kreativitet og innovasjonsevne i den norske kulturen? 4,2
Koordinering av initiativer for entreprenørskap i destinasjonen som nasjon? 5,5
Koordinering av initiativer for entreprenørskap i Norge som nasjon? 3,4
Satsning på undervisningen i entreprenørskap i ved destinasjonen slike du opplevde den? 3,2
Satsning på undervisningen i entreprenørskap i Norge slike du opplevde den? 4,56789
Mangelen på sosialdemokratisk ”sikkerhetsnett” gjør at terskelen for å starte egen virksomhet er lavere i Kina enn Norge.
At puggskole, marxist-konfutsianisme og vestlig etterspørsel etter billige kopi-produkter legger en demper på ”kreativitet og innovasjonsevne” må en vel en ikke akkurat ha doktorgrad i samfunnsvitenskap for å vite….
Koordinering av entreprenørskapspolitikk er vel ikke akkurat det det er mangel på i Norge. Vi har råd, utvalg og handlingsplaner for alt mulig. Mens Norge har for mange til å styre i forhold til antall styrte, har Kina stor avstand mellom de styrende og de styrte.
Tallene herfra skal vel i typisk norsk ånd nedfelle seg i en NOU-rapport som påpeker at 89% ønsker flere offentlige midler til virkemidler for nyskapning.