Tusen år på to timer
NORDLYSFESTIVALEN: Avslutningskonserten “Stemmer gjennom 1000 år” i var en sveip over 900 års musikkhistorie.
Crossoversjangeren er ikke vid nok til å karakterisere den eklektiske blandingen av jazz, barokkmusikk, folkemusikk og klassisk som ble skapt for anledningen.
Fra Shakespeare til middelaldernonne
Repertoaret krysset ikke bare århundrer og stilarter, men også språkgrenser. Sangtekster på latin, spansk, engelsk og norske dialekter fra dalstoka innanfor trivdes om en annen i denne ytterst kreative stilblandingen. Selve tekstene var henta fra så forskjellige kilder som Middelaldernonna Hildegard van Bingen, William Shakespeare til vestlendingspoeten Jon Fosse (!)
Musikerne var et stjernelag sammensatt for bare denne ene konserten. Alle fire hadde en solid klassisk bakgrunn, men hadde siden spesialisert seg i hver sin retning. Sammen tok de tok med seg det beste fra hver sin sjanger.
Lutenisten Rolf Lislevand trakterte flere forskjellige strengeinstrumenter fra før gitarens fant sin form. Enkelte av instrumentene var 400 år gamle originalinstrumenter. Lislevand gjorde seg for alvor bemerket etter å ha medvirka i filmmusikken til kultfilmen “Alle årets dager” i 1991. Filmmusikken solgte til platina (500 000), og var en døråpner for publikum til å begynne oppdage musikk fra før klassisismens tid (dvs. før ca år 1770).
Nybarokkjazz
Sangerinna Berit Opheim tilførte norsk tradisjonsmusikk til det ellers kontinentale musikken. Pliktmessig var det også lagt til stykke samtidsmusikk, men den fungerte mest for den kronologiske kompletthetens skyld. Hennes beste stykke var den kjente folkesangen “Villemann og Magnhild”. Nybarokkjazzakkompangnement til denne folkesangen var velklingende som det var originalt.
Bjørn Kjellemyr spilte kontrabass med vekselvis jazz og klassisk stil under det meste av konserten, men han brakte også til liv det nå ukjente og utdødde strengeinstrumentet colascione. Kjellemyr viste hvordan jazzbassganger kunne dundre seg gjennom nederste notelinje uansett hvilket århundre tonene i linjene over stammet fra.
Barytonen Njål Sparbo plukka fra øverste hylle i fra sitt store klassiskrepertoar. I denne konserten fikk han også vise sin allsidighet ved også å tolke middelaldermusikk. Siden middelaldermusikk har hatt en tendens til å bli misbrukt i crossoversammenheng, fremførte Sparbo gregoriansk kirkemusikk av Hildegard van Bingen fra 1150-tallet uten akkompagnement. Hans mest kuriøse innslag var en Shakespeare-sonette tonsatt av Knut Nystedt.
Improvisert klassisk
Alle som tror klassisk musikk alltid er mekanisk avspilling av pertentlige noter skrevet av døde tyskspråklige symfonikere, burde tatt seg en tur innom Ishavskatedralen denne kvelden. Mesteparten av musikken på konserten var fra før musikk stivnet fast i noteark på 1800-tallet og ble såkalt “klassisk”. Før Beethovens tid var det forventa at musikere skulle vise sin kreativitet ved å jamme og utsmykke melodilinjene. På mange vis kan en si tidligmusikk (som musikken før 1750-tallet i dag gjerne kalles) hadde vel så mye til felles med improvisert musikk à la jazz og folkemusikk som kunstmusikken på 1800-tallet. Derfor er det var det en herlig opplevelse å høre disse sjangerne med improvisert musikk ført sammen under denne konserten. Endelig. Tidligmusikere som Rolf Lislevand er blant de dyktigste i verden til å gjenopplive den improviserte tidligmusikken.
Stillesittende dansemusikk?
Mange av stykkene på konserten var improvisasjoner over danseformer.
– Svært mye av barokkmusikken var opprinnelig dansemusikk. Selv den religiøse musikken var bygd på dansemusikk, påpeker Lislevand. Et verk var ikke et nøye utforma noteark som slavisk skulle spilles av slik som klassisk musikk gjerne er i dag, men mer en akkordprogresjon som skulle gjentas og gjentas. Lislevand kunne vise fram et halvsides håndskrevet noteark som var råmateriale nok til en langt musikkstykke. En kan dermed si at konserten var “semiimprovisert”.
Ny gammel musikk
Tidligmusikk, originalinstrumenter og oppdagelse av “nye” gamle komponister har representert den største fornyelsen innen den såkalte klassiske musikken i de tre siste tiår.
–Tidligmusikk er ikke museums- eller arkeologivirksomhet. Hvis vi finner noen noter i arkivet som ikke holder mål, så lar vi det ligge i arkivet om det den ikke er spennende, forteller Lislevand.
Spanskjødiske sanger
Konsertens høydepunktet var “Sefardiske sanger”. Dette var musikk komponert av spanske jøder (“Sefarder”). I et anfall av religiøs fanatisme (eller var det tidlig fremskrittspartipolitikk:-) utviste det spanske kongeparet alle vantro, dvs. jøder og muslimer, fra Spania i 1492. Jødene tok sin fantastiske musikk med på flyttelasset. Musikalsk sett hørtes sefardimusikken hørtes ut som “the missing link” mellom arabisk og europeisk klassisk musikk. Flamencoaktig og i høyeste grad eksotisk. Burde vært snadder for World music-lyttere.
Blir det konsert til neste år?
— Hvis festivalen ønsker det, kommer vi gjerne tilbake til Tromsø, smiler Rolf Lislevand.
Plateanbefalinger
Personer som likte konserten vil trolig også like følgende CDer:
Kapsberger: Libro Quarto d’Intravolatura Di Chitarrone
Santiago de Murcia: Codex
Flux Kirkelig kulturverksted
Originalartikkel arkivert på Archive.org