Intervju med Storbritannia-kjenner Richard Herrmann
Hvordan engelsk ble et verdensspråk
Av Harald Groven, Utropia
Bildetekst: Radiostemmen hans er mer kjent enn portrettet. Richard Herrmann har vært en formidler av britisk kultur og historie i femti års tid.
Det var fullt hus i Bodegaen da Richard Herrmann holdt foredrag torsdag 27. august 1998 i anledning av DEBUT-uka. Foredraget var en sveip gjennom britisk kultur, historie og språk. Men med særlig vekt på det siste.
- Trivelig å møte personen bak den velkjente radiostemmen. - Ikke så mye å se til mer, svarte snart 80 år gamle Richard Herrmann. Kjent som NRKs London-korrespondent, forfatter og journalist siden 1941 er det vel neppe noen som kjenner britisk kultur, historie og folkelynne bedre enn han.
Fra et avsides øyspråk….
Så sent som på dronning Elizabeth den førstes tid på 1500-tallet var det neppe noen som kunne gjette at det engelske språk skulle bli et verdensspråk. Engelsk ble kun talt av noen få millioner i et avsides hjørne av Europa. Så mye som tre fjerdedeler var analfabeter. Selv Shakespeares foreldre måtte undertegne dokumenter med et kryss. Dialektforskjellene kunne være uoverkommelige. Den eliten som benyttet seg av skriftspråk foretrakk lenge latin framfor engelsk. Det gjaldt også store engelske tenkere som Newton og Bacon. Det fantes heller ikke noe som kunne kalles rettskrivning. Folk skrev som det hørtes ut. - Engelsk kan faktisk ikke sies å ha fått noen felles rettskrivning før hundre år etter Shakespeares tid. Selv stavingen av navet til denne store dikteren er stavet forskjellig i de få underskriftene han har etterlatt, sa Herrmann.
Richard Herrmann trakk fram tre bidrag som særlig var med på å forme det engelske språket slik vi kjenner det i dag: King James Bible, Shakespeares dikterverk og Samuel Johnsons engelske ordbok. King James Bible ble oversatt av en komite av Englands femti fremste språklærde. Denne oversettelsen er i bruk den dag i dag. Det er nok den eneste gang en komite har levert fra seg noe leseverdig, hevdet Herrmann. Samuel Johnson skrev på egen hånd den første store engelske ordboken. En stab på seks skrivere holdt rede på de tusenvis av lappene med ord og sitater Johson skrev. -1 et slikt enmannsverk kunne definisjonene lett bli subjektive, sa Herrmann. Som eksempel trakk han frem Johnsons definisjon av havre: “For for hester og skotter”. Størst ære gav Herrmann til Shakespeare. En sønn av en analfabet som gjennomsnittlig diktet 50 000 ord i året på det mest hektiske!
…til et verdensimperiums språk
Men det skulle vise seg at historien skulle tildele britene en større rolle. Utviklingen fra et lite øyrike til et verdensimperium startet i følge Herrmann med seieren over den store Armadaen i 1588. Selv om denne seieren mer skyldes vær og vind enn kanoner, gav den britene dominans over verdenshavene i de neste 350 år. I ly av den engelske kanal, som Herrmann kalte verdens tre bredeste mil, kunne britene bygge et verdensimperium. På det største omfattet imperiet en fjerdedel av verdens overflate. Det ble sagt solen gikk aldri ned i det britiske imperium. Herrmann hadde en original forklaring på dette: Vårherre ønsket nemlig ikke å møte en brite etter mørkets frembrudd! Det kan sies at britenes verdensrike var et “billig imperium”. Det hadde ingen større (og dyre) hærer på konstant vandring, slik som i det romerske. — Faktisk er Storbritannia det eneste land som aldri har hatt alminnelig verneplikt i fredstid, sa Herrmann. Storbritannias enestående økonomiske makt i forrige århundre forklarer mye av britenes verdensdominans. Kull fra Newcastle varmet verden og Storbritannia stod i årtier for mesteparten av verdens industriproduksjon. — Britene koloniserte verden med gevær i den ene hånden og Bibelen i den andre. Det kan også legges til at de også hadde en tjukk lommebok på innerlomma. Eventuelt også en utgave av Shakespeare om de nå hadde flere lommer, fortalte Herrmann i sin kåserende stil.
…til imperiets etterlatenskap
Imperiet som det hadde tatt århundrer å bygge opp raknet opp i de to tiårene etter krigen. Solen gikk ned i det britiske imperium; for alltid. En av de som opplevde denne prosessen på nært hold var Richard Herrmann:
— Jeg fikk det hele i fanget da jeg var redaktør i den britiske avdelingen av nyhetsbyrået Reuters i Fleet Street. Velferdstaten hjemme ble viktigere enn imperiet ute. Etter krigen begynte det å lukte vondt av imperiet. Storbritannia som sloss for frihet og selvstendighet under andre verdenskrig måtte finne seg i at koloniene også var villige til å kjempe for sin frihet og selvstendighet. I dag snakkes engelsk av 1,4 milliarder mennesker. Det er mer enn kinesisk.
— Koloniene har beholdt det engelske språket og kulturen etter frigjøringen. Richard Herrmann nevnte flere pussige eksempler på britisk kulturs gjeonnomslagskraft i de tidligere koloniene: Pakistans armé har eget sekkepipeorkester. I den erkebritiske sporten cricket kan England gjeme bli slått av Sri Lanka. Ironisk nok er det ifølge Herrmann britene og amerikanerne som er de største ofrene for sitt eget morsmåls suksess. Flerspråklighet står svakt i Storbritannia og USA. — For en brite er tysk en sjeldenhet og fransk en lidelse, sa Herrmann. På spørsmål om hva han syntes om forsøk på å fornorske engelske ord og uttrykk svarte Richard Herrmann at han er for glad i både det engelske og det norske språk til at han kan finne på å lage en blanding. — For min del er det siste jeg gjør når jeg skriver en bok å stryke vekk alle fremmedord, sa Herrmann. Mang en student skulle vel gjerne ønske at lærebokforfatteme deres gjorde det samme!