Hjemmeeksamen Nord-Norges historie

Problemstilling: Kan Knut Hamsuns forfatterskap som kilde til nordnorsk historie?

Fordypningsemne: Nord-Norge mellom tradisjon og modernisering 1870-1990 Hjemmeeksamen i historie grunnfag UIT, Vår 1996

Knut Hamsuns forfatterskap som kilde til nordnorsk historie

OPPGAVETEKST: “Knut Hamsun som kilde til nordnorsk historie 1855-1920. Drøft kildekritiske problem ved å bruke skjønnlitteratur som historisk kilde, og sammenlign Hamsuns syn på Nord-Norges modernisering med nyere faghistoriske framstillinger.”

Å jobbe på factory i Amerika “er noe annet enn å gå her og snu på fisk” Augusts næringslivsfilosofi i Landstrykere (1927)

Innledning

På 1860-tallet og i tiden omkring, gjennomgikk Nord-Norge en rivende utvikling. Jektefarten nærmest opphørte, telegraf og dampskip gjorde sitt inntog. “Storsildtida” skaffet store ekstrainntekter. Den tyngende nordlandsgjelda ble nedbetalt og pengeøkonomien var på fremmarsj. Nye vareslag ble introdusert.

Slike forandringer måtte også drastisk endre folks dagligliv, kultur og mentalitet. Historikerne er knapt enige om hvilke endringer som har vært viktigst og på hvilken måte de har funnet sted. Men en høyst skrivekyndig person som var vitne og deltager til disse omveltningene var Knud Pedersen fra gården Hamsund. Han har etterlatt seg over 5000 trykte sider med historisk verdifulle kilder fra 1800-tallets Nord-Norge. Men denne enestående kilden skiller seg i høy grad fra andre typer kildemateriale som historikerne benytter.

Skjønnlitteratur som kildemateriale

Kan en person som hevdet at “løgn ikke er en synd, men et talent” brukes som kilde i en vitenskapelig fremstilling av fortida? Romaner er skrevet for å nytes som diktning. Men om de brukes til å svare på historiske spørsmål, anvendes de som kilde. Diktverkets litterære kvalitet og form er likegyldig til dette bruk.

Hvordan skiller skjønnlitteratur seg fra andre historiske kilder? Skjønnlitteratur er per definisjon fiksjon. Andre meddelende kilder, enten det er amtmannsberetninger, amerikabrev eller forretningsregnskap, er oftest virkelighetsskildringer. For en dikter er realisme kun et litterært virkemiddel, for en historiker er det et krav.

Skjønnlitteratur gir en annen innfallsvinkel til fortida. Historieskrivning ser gjerne fortida i samfunnsperspektiv. Litteratur ser den fra enkeltmenneskets ståsted, slik den ble opplevd i samtida.

En forfatter er en atypisk person. Som etablert forfatter kan han brukes som representant for en liten kunstnerisk elite, men ikke som eksempel på “folk flest”. Dette er svært viktig å ha i mente når en leser skjønnlitteratur fordi mange romaner har sterke selvbiografiske innslag. Hamsun hadde bare 150 timer skolegang og utviklet seg til å bli et litterært geni. Kan en så spesiell person si oss noe representativt om hvordan “vanlige” nordlendinger tenkte ?

Ytre kildekritikk

Når en studerer en kildes opphav og formål snarere enn dens innhold kalles det gjerne ytre kildekritikk. Skal skjønnlitteratur anvendes som kilder er det særlig tre spørsmål som er særlig viktige: - Hvilke intensjoner hadde forfatteren med å skrive boken ? - Hvor kresne var leserne for at detaljer og miljøskildiringer var korrekte ? - Og viktigst: Hva visste forfatteren om det han skrev om ?

En forfatter lever på publikums nåde. Han er avhengig av at leserne kjøper bøkene hans, og enda mer avhengig var en forfatter før diverse innkjøpsordninger ble innført. På slutten av 1800-tallet var det ikke bare samfunnet som var sterkt klassedelt, bokmarkedet var det og. I tiden da Hamsun gikk rundt og sultet etter å bli en anerkjent forfatter var det bare Jonas Lie som gikk i virkelig store opplag av “de fire store”. Mens borgerskapet leste om seg selv i Ibsen og Kjellands verker, kom “folk flest” til å lese Rudolf Muus. Dette førte til at forfattere skrev for et sosialt lag, og bekreftet deres forestillinger.

Kjente leserne til det som blir skildret? Det er lettere å servere usanne eller overdrevne påstander i en reiseskildring fra Afrika enn i en skildring i fra lesergruppens dagligliv. Eller som Edvard Bull har sagt det: “Et verk som trer frem som virkelighetsskildring, kan ikke fjerne seg fra virkeligheten uten også å fjerne seg fra leserne”.

Hva visste forfatteren om det han skrev? Såkalte “historiske romaner”, à la Undset eller Bjørnson er ikke interessante i denne sammenheng, kort og godt fordi de ikke er berettende kilder. De har ingen vitneverdi. Nok om denne sjangeren.

Biografiske kunnskaper om forfatteren og det miljø han levde i vil være til god hjelp for å forstå diktverket, men også for å vite hvilke opplysninger vi kan stole på.

Hamsun skrev samtidsdiktning. Den første nordlandsromanen hans, Pan, har handling fra 1856, tre år før Hamsun ble født. Benoni og Rosa har handling fra storsildtida på begynnelsen av 1870-åra og Segelfoss-trilogien starter tidlig på 1800-tallet og går helt fram til Første verdenskrig. Romanene gir inntrykk av at Hamsun har nært kjennskap til alle forskjellige grupper gjennom hele denne tidsepoken. Men kunne han ha det. Biografiske opplysninger sier oss at han oppholdt seg i Nord-Norge fra 1862 til 1879. Dermed skulle han ha nært kjennskap til storsildtida. Men hva med skildringene av perioden 1880 til 1910? I dette tidsrommet befant han seg langt vekk fra Nordland. USA, Kristiania, Paris osv. Her mister han mye av sin kildeverdi til nordnorsk historie.

I Hamsuns nordlandsromaner er det påfallende få skildringer av sesongfiskeriene og fiskernes daglige strabaser til havs. Derimot har han dedisert hele romaner til jordbruk. (Markens grøde). Dette til tross for nordlendingenes fullstendige avhengighet av fisket. Hva kan denne tilsynelatende skjeve fremstillingen komme av? Mens de fleste menn deltok i sesongfiskeriene jobbet unge Knud Pedersen i det vi i dag vil kalle tjenesteytende næringer. Sekretær, krambodbetjent, kramkar, lærer osv. En Hamsun-leser vil heller sitte igjen med et inntrykk av Nordlands frodige folkeliv enn av daglig blodslit.

Hvilke forhold kan ha dreid forfatterens sympati i en bestemt retning ?

Hamsun skildrer ofte nessekongene som sympatiske “storkarer” som uegennyttig åpner pengepungen når småfolk trenger hjelp. For eksempel gir Willatz Holmsen III den fattige husmannsgutten gratis skolegang, samtidig som han ansetter søsteren som tjener. Hvor riktig er dette bildet av handelsmannen som bygdas gode fe? Et økonomisk system som gjorde distributøren styrtrik, mens produsenten forble lutfattig kunne ikke ha like stor pengeflyt begge veier. Hvor avhengig allmuen var av handelsmannens eventuelle storsinn kommer derfor an på skaperne av (primær-)kildenes eget forhold til handelsborgerskapet. Hamsun var selv en av dem som kunne nyte godt av denne uegennyttige barmhjertigheten: Uten gjenytelser fikk han 1600 kr av Zahl på Kjerringøy. Biografier over Hamsun vil røpe hvordan han gang på gang ble reddet unna økonomisk krise av “storfolk”. Når Hamsun idylliserer det tradisjonelle samfunn, inngår rikfolks gavmildhet som et viktig poeng. I “Den nye tid” er de gjensidige båndene brutt ned. Knoff vil ikke hjelpe fiskerne som han selv har brakt i nød ved sin egen næringsvirksomhet. - Paternalisme er ombyttet med kapitalisme. - Er Hamsuns bilde av de gavmilde handelsmennene en troverdig beretning om Det gamle samfunn, eller er Hamsun talsmann for en liten gruppe som har hatt store fordeler av en av Det gamle samfunns beskaffenhet ?

Indre kildekritikk

Ser vi bort i fra omstendighetene rundt opphavet og skaper av kilden, men heller konsentrerer oss om hvilke opplysninger kilden gir, betegner vi det som indre kildekritikk. Hovedspørsmål blir da: Hvilken relevans har kilden i vår problemstilling? Hvor troverdig er kilden?

I sitt “persongalleri” har historieskrivning gjerne abstrakte kategorier såsom sosiale grupper, konjunkturer, politiske systemer o.l. Hva med romanforfatterens persongalleri? Det er det er aldeles uabstrakt, men hvordan kan dette råmaterialet bearbeides av historiker-lauget?

Edvard Bull d.y. har forslag til følgende forhåndsregler som han mener stemmer i de fleste tilfeller: Bipersoner er ofte mer ekte og tidstypiske enn hovedpersoner. Dette skyldes at bipersonene skal tjene til å bygge opp et miljø som leserne skal kjenne seg igjen i, mens hovedpersonene representerer “friere diktning”. Det som er viktig for dikterens historie er gjerne minst viktig for historikerens historie.

Et eksempel kan vise at dette funksjonelle sprik mellom bi- og hovedpersonenes rolle kan utnyttes til historikerens fordel: I Landstrykere er hovedpersonen August alt annet enn en gjennomsnittsnordlending. Han fremtrer som en rotløs og foretaksom fremskrittsprofet, som alltid pønsker på mer eller mindre tvilsomme måter å tjene penger eller vinne ære. Han er mer en satire over Den nye tid, enn en representant for en type mennesker som faktisk trafikkerte Nordland i Hamsuns ungdomstid. Som beretning er han lite egnet. Derimot kan denne skikkelsen si oss mye om hvordan Hamsun på 1920-tallet så på endringene i Nord-Norge 10-50 år forut.

Ettersom romaner handler om personer, blir også forfatterens historiesyn personfokusert. Når Hamsun skal dramatisere kapitalismens inntog i Nord-Norge, gjør han det ved å personifisere den. En Holmengraa eller en August dukker opp og setter bygda på styr. Disse personene kan fremføre “tidsriktige” meninger som setter forskjellene i tenkemåte i Den gamle og Nye tid på spissen. “Vi kan ikke bare gå rundt og snu på fisk”, sier August når han skal begrunne hvorfor han skal starte opp alskens bedrifter.

Hvilke interessante opplysninger vil lett gå tapt i en skjønnlitterær fremstilling? God litteratur kjennetegnes ofte ved at ingen opplysninger som gis er uvesentlige for bokas handling, eller for å formidle et stemningsfullt miljø den kan utspille seg i.

Kan vi sammenligne med andre kilder ?

Embetsstanden og handelsborgerskapet har etterlatt seg et stort materiale fra 1800-tallets Nord-Norge. I tillegg har vi en rekke reiseskildringer. Men den tallmessig helt dominerende klassen, fiskerbøndene, har vært taus i denne tidsperioden inntil Amerikabrevene ble vanlige. Dette skyldes dels liten skrivekyndighet og dels mangel på insentiv til å skrive. De mentale og kulturelle endringene i allmuen på 1800-tallets Nordland er vanskelig å etterspore i andre kilder, derfor er jeg villig til å påstå at Hamsun er enestående som kilde.

Anvendelse av kilden som beretning

Skal vi bruke kilden som en beretning, må den kunne fortelle om noe som fantes eller skjedde forut for situasjonen kilden er en del av. Det er flere vilkår for at skjønnlitteratur skal oppfylle kravene til en berettende kilde. Forfatteren må ha hatt ønske og evne til å fremstille fortiden korrekt. Forsøk på å skrive underholdende eller populært kan lett gå på bekostning av dette. Dersom en roman skulle ha en uhyre slett kildeverdi, er det i alle fall til ett slikt bruk den kan nyttes: Den kan berette om forfatterens kunnskaper om tidsepoken han skildrer.

En roman kan være en beretning om fortidsmenneskenes opplevelse av samtida eller om den tidsbundene virkeligheten. 1. Temaet som går om og om igjen i Hamsun-romaner er den fattiggutten som drømmer om å få datteren til handelsmannen eller embetsmannen. Isteden for å avfeie dette som den klisjeen det er, kan en se etter på hvilken måte dette gjenspeiler fortidsmenneskenes samtidsopplevelse: 2. Rikdom var noe som gikk i arv, rikdommen ble forvaltet av familiene. 3. Rikdommen kunne en gifte seg til, men giftemål mellom sosial stand var bare noe som normalt ikke fant sted. 4. “Storfolk” var noe allmuen hadde et “mytisk” forhold til. De kunne en beundre (eller forelske seg i), men standsforskjellene var ubrytelige. 5. Dette var datidens drøm om å bli lett rik. Akkurat som folk nå drømmer om å vinne millionen i lotto.

I romaner fra høykonjunkturen på 1870-tallet er det en ny måte askeladden kan vinne prinsessen på: Store sildesteng eller salg av mutingsrettigheter til engelske kapitalister kan gjøre fattiggutten rik. Rikdommen gir status som plasserer han i samme sosiale klasse som presten eller handelsmannen (og døtrene deres…) Samfunnet er ikke lenger statisk, sosial mobilitet har fjernet et av de viktigste aspektene ved Det gamle samfunn.

Anvendelse av kilden som levning

Hamsuns nordlandsdiktning hadde oftest sin handling 30-40 år forut for da han skrev den. Han så dermed sine opplevelser i 17 barne- og ungdomsår i Nordland i lys av samfunnet slik han så det som en voksen, bereist og berømt mann. Vårt kildekritiske problem blir da å separere beretninger fra 1860 og -70 åras Nordland både i fra hans senere vurderinger av denne perioden, og i fra hans dikteriske friheter.

Et eksempel fra Hamsuns mer skjeve fremstillinger av N-Norges modernisering: Når den driftige kapitalisten Holmengrå (Børn av tiden) setter i gang byggingen av et gigantisk industrielt kvernbruk som baserer seg på importert korn, er dette ubrukelig som en beretning i fra 1880-90 tallets Helgeland. Dette av flere grunner: - En slik investering er hinsides all bedriftsøkonomisk fornuft. - Industrialiseringen kom meget sent i gang i Nordland, og da i helt andre industrigrener enn kornindustri . Skal Holmengrås selvbestaltede “industrielle revolusjon” bare regnes som et litterært grep, eller har den en kildeverdi ? Som levning er den interessant: Fortellingen er skrevet på tampen av en av de mest hektiske industrialiseringsperiodene i norgeshistorien (1912). Hamsun projiserer sin samtids syn på industrialisering og den derav skapte arbeiderklassen på Nord-Norge. Industriarbeiderne eier verken folkeskikk eller respekt for autoriteter, noe derimot fiskerbøndene fullt ut har bevart. Hamsuns polemikk mot industriarbeiderne gjenspeiler et syn på arbeiderbevegelsen som var utbredt i borgerlige kretser på 1910-tallet: - Lønnsarbeidet førte til kulturelt forfall, noe som kunne legitimere at borgerskapet kunne gripe til makt.

Hamsuns fremstilling av historien

Selv om Hamsun er kjent for å ha kommet med mange politiske uttalelser om moderniseringen av Nord-Norge, har han ikke presentert noen historieteori om hva som er “dei djupe grunnmaktene” i historien. Han holdt seg til å skildre hvordan han hadde opplevd eller oppfattet utviklingen av landsdelen.

Historiske fremstillinger begynner gjerne med å anvende en kjent epokeinndeling, eller introdusere en ny. Hamsun holdt seg innenfor den som hans samtidige i Nordland benyttet: Et skille på den ene side mellom “Den gamle tid”, “det tradisjonelle samfunn” eller “gammel-tida”, og på den andre siden “Den nye tid”. Selve tidsskiftet legges til årtiet omkring 1870. Denne inndelingsmåten er mye brukt, og i enkelte historikeres framstillinger har dette tidskiftet en sentral plass. Den nye tid kan godt byttes med det mer forslitte “moderne tider”.

Modernisering er som alle andre abstrakte begreper umulig å definere nøyaktig. Jeg vil derfor ta utgangspunkt i en mest mulig formålstjenlig definisjon for vårt studieobjekt: Modernisering innebærer forandringer av samfunnet som fører til at det får flere fellestrekk med dagens samfunn.

Når Hamsun skildrer byvekst, tekniske nyvinninger og økt levestandard er dette skildringer av modernisering, uansett om Hamsun selv syntes dette representerte forfall eller fremgang. Når han lar seg styre av fascinasjon til alt det nye vil jeg tolke dette som en beretning om samtidas begeistring. En tendens i Hamsuns forfatterskap er imidlertid lett å spore: Han blir mer og mer kritisk til modernisering jo lenger ut i forfatterskapet vi kommer.

Hvordan har Hamsun fremstilt Det gamle samfunn ? Den mest idylliske fremstillingen av Det gamle samfunnet finner vi i Pan, der handlingen er lagt til 1856. På Sirilund, som kan sies å være et representativt handelssted i Nordland, regjerer handelsmannen Mack som en eneveldig monark. Hvordan denne klassen en gang har skaffet seg denne maktposisjonen forteller han i prologen til “Børn av tiden”. En utenlandsk embetsmann en gang på slutten av dansketiden gjorde aristokrat av seg ved å kjøpe opp et helt gods. I overgangen til den nye tid hersker sønnesønnen over godset. Hamsuns fremstilling av handels- og godseierstandens oppkomst støttes av nyere historiefremstillinger .

Alle kjenner alle. Alle har sin plass i hierarkiet. Plassen er regulert etter økonomisk stilling, og denne stillingen forblir den samme gjennom hele livet. Hvordan folk snakker med hverandre, hvordan man hilser, selv folks selvbilde er bestemt av sosial rang. Personer som ikke oppfører seg i henhold til de statusbestemte normene utsettes for sterke sanksjoner. Øverst troner handelsmannen (eller godseieren). Han kan si “du” til alle og har allmuen dypt forgjeldet. Han kontrollerer distribusjonjsleddet innen fiskehandelen, og derigjennom kontrollerer han resten av samfunnet også.

Men dette stabile samfunnet forandres. Handelsmennene satser på klippfisk og fordobler tonnasjen ved å gå til innkjøp av jakter og galeaser. Telegrafen strekkes og gir handelsmannen mer, nærmest “mystisk” makt. Dampskip begynner å få anløp. Nessekongene er de eneste som har kapital til å gå til innkjøp av disse skipene. Men så forvandles kysten til et Klondyke. Storsilda gir kolossale muligheter til fortjeneste i år etter år. Alle tar del i eventyrlighetene og mange skaffer seg pengesummer de knapt har kunnet drømme om før. Men dette bare gir nessekongen mer makt. Fordi han er slu og kalkulerende og dessuten sitter på krambod og skip sørger han alltid for at fortjenesten havner i hans kiste til slutt. Allmuen bruker helst opp pengene raskt, andre som gjør store sildesteng blir løftet mot eventyrlig rikdom. Disse oppkomlingene forsøker så godt de kan å omsette rikdommen i status, en oppgave de strever fælt med fordi de ikke har den naturlige autoritet og storsinn som overklassen har medfødt.

Mer varig virkning enn sildefisket er den storkapitalen som kommer utenfra. Enten i form av engelske kapitalister som er ute etter å investere i malmholdig berggrunn eller personer som har slått seg opp i utlandet og nå kommer for å starte virksomhet i hjemtraktene. Med disse kapitalistene følger store endringer:
Den gamle overklassens makt omveltes, flere lønnsarbeidere og benytter sin nyvunne kjøpekraft flittig. Handelsstedene vokser til byer. Nye yrkesgrupper vokser i byene. Men de viktigste endringene er at folks mentalitet omstøpes . Folks verdier, kultur og selvoppfattelse endres. Jeg skal ta for meg disse prosessene etter tur.

Overklassen:

Endringer i overklassens makt og sammensetning 1850-1910 skildrer Hamsun så inngående at vi skulle tro han tilhørte den. Handelsborgerskapets makt undergraves av oppkomlinger som utnytter den uthuling av nessekongens maktmonopol som oppkjøpsskip, sildesteng og småhandelsvirksomhet har skapt. Noen handelshus går fallitt, andre handelsmenn må gå i kompanjongskap med oppkomlinger. - Med godseieraristokratiet går det verre: De beholder den forestilling at rikdom er fullt ut bestemt av byrd, kultur og eierskap av jordegods. Kostnadene ved å leve standsmessig øker, mens inntektene fra godsene står stille. De ser med forakt på nyrike kapitalister, men de blir avhengig av pengene deres. Dette fordi bare kapitalistene tenker forretningsmessig og vet hvordan de kan få pengene til å yngle ved stadig reinvestering og videreforedling av naturressursene. Å leve på jordleie og salg av tømmer er for aristokratene nok. Godseierne forarmes ved at de selger vekk gods og konsumerer inntektene. Til slutt er bare stoltheten igjen, kapitalister har overtatt hegemoniet. Embetsmenn øker sin makt og sitt antall. Oppkomlingene i blant dem, fiskerbondesønner som har fått en utdannelse er “gjennomført motbydelige” Denne nye typen oppkomlinger ser seg som den gamle overklassens likemenn.

Pengehushold og byvekst

I tillegg til at klippfisk og storsild gir allmuen kontanter, settes flere i lønnsarbeid av de nye kapitalistene. Når befolkningen får mer penger mellom hendene skapes det flere jobber innen tjenesteytende næringer. Sentralt er de nye krambodene der folk konfronteres med allslags materielle herligheter. Pengene begynner å sirkulere gjennom nyopprettede sparebanker som overtar nessekongenes kredittmonopol. Byene opplever tilflytting utenfra, veksten blir selvforsterkende. Handelshusets gamle makt erstattes av avis, sparebank, poståpneri, havn for dampskip og forsamlingshus.

Krise og emigrasjon

Før handelsaristokratiet går under, greier det å dra småfolk med i undergangen. I “Landstrykere” skildres det hvordan handelsmannen og oppkomlingen “rotter seg sammen” for å gå til innkjøp av et nytt dampskip som vil frata fattigfolks livsmuligheter. Folk blir til slutt tvunget til å ydmyke seg for å skaffe penger til en Amerika-billett. Når både det gamle aristokratiet og de nyrike kapitalistene går over ende, står middelklassen og arbeiderklassen i byene igjen som Nordlands nye herskere.

Et mentalitetsskifte

Fiskerbøndenes nøysomhet erstattes av lønnsarbeidernes grådighet. Folk blir overopptatt av materielle verdier. Istedenfor å arbeide selv, går folk over til å kjøpe allslags varer på kramboden. Viktigst av alt blir å vise sin nyvunne rikdom, gjerne gjennom mistenkelig forbruk (conspicuous consumption ), såsom gulltenner, sigarer og unødvendige legebesøk! Hamsuns beskrivelse av Den nye tids Nordland minner påtakelig om den karakteristikken han en gang satte på USA: “Nasjonen hvis høyeste moral er penger”.

Når handelsaristokratiet svekkes, mister allmuen sitt “naturlige” lederskap. Dydene som standssamfunnet har innprentet i alle går i oppløsning.

Nyere faghistoriske framstillinger

Av plasshensyn må denne delen begrense seg til å drøfte ett sentralt spørsmål: Brudd eller kontinuitet i tidsperioden som Hamsun har skildret ?

Brudd med Det gamle samfunn 1870: Jacobsen

Er det riktig å dele Nord-Norgeshistorien opp i to epoker, slik Hamsun har en tendens til? En historiker som deler dette perspektivet er Kjell Jacobsen. Innføringsboken “Trekk fra Nord-Norges historie” presenterer sin syntese “kanonisert” som gymnaslærebok. “Det store tidsskiftet omkring 1870” innebar at samfunnet hadde vært relativt uforandret fra middelalderen til midten av 1800-tallet, men gikk i løpet av få år - omkring 1870 - fullstendig i oppløsning. Denne drastiske påstanden understøttes ved å hevde at dette også var samtidens oppfatning . Fremstillingen avsluttes med en moderering av dette perspektivet: Endringene som ble igangsatt på 1860-tallet ble bare gradvis gjennomført i perioden fram mot (1.)Verdenskrigen . I samme bok skriver Einar Niemi at ““Det gamle samfunn” forsvant ikke “over natta”, selv om vi tydelig ser at det nordnorske samfunnet endres sterkt i løpet av 1800-tallet. Mange steder var det først Andre verdenskrig som konkret og definitivt brøt med det gamle”.

Slutten på Bergenskjøpmennens makt over fiskerne regnes i denne fremstillingen som den viktigste endringen som “tidsskiftet” medførte. En kombinasjon av høye fiskepriser, klippfisktilvirkning og ekstrainntekter fra storsildfisket gav fiskerne et overskudd av kapital. Dette overskuddet fjernet Bergensgjelda, gav et gjennombrudd for pengeøkonomi og økte fiskernes økonomiske makt. Gjeldsfrihet sammen med at dampskip og oppkjøpsskip undergrov nødvendigheten av jektefarten og løsnet båndene til Bergen.

Hamsun er ikke nevneverdig opptatt av Bergensgjeld, sannsynligvis fordi den alt var nedbetalt i sin tid. Derimot legger han vekt på allmuens gjeld til handelsmennene. Disses kredittyterfunksjon fremstilles dels som en forsikringsordning mot dårlige tider, dels som en kontrollmekanisme. De fleste nyere fremstillinger av nordnorsk historie fremstiller brytningen av nessekongenes kredittmonopol som et avgjørende skritt mot frigjøring av fiskerne.

Kontinuitet til 1950: Ottar Brox

Isteden for å se på alle enkeltforandringene 1850-1950 søker Ottar Brox den økonomiske struktur som hele kyst -økonomien i nord var organisert på basis av. Fellesnevneren han mener å se er den spesielle fiskarbondetilpassninga til naturressursene. Brox’ synsvinkel i sin fremstilling er å se på samspillet mellom naturressurser, rettighetene til dem, og folks utnyttelse av dem. Folketall og industrialisering er vanligvis tett knyttet sammen. Men dette mener han ikke er tilfelle i Nord-Norge. Fordi folks inntekstgrunnlag her ikke var knyttet til jordeiendommer, men til fisk som jo var en fri ressurs. Nord-Norge kunne tjene som en “frontier”; et område som takket være fritt tilgjengelige ressurser i overflod fungerte som innflyttingsområde. Hamsun ville nok ha funnet seg i frontier-analogien. Han hadde jo sammen med sin familie flyttet til “Æventyrland” fra Østlandet.

Fiskerbondeøkonomien og en spredt bosetting mener Brox ikke er et tegn på underutvikling, men snarere på tilpasningsevne. Dette begrunner Brox med at folketallet vokste raskere enn i Sør-Norge i hele perioden 1800-1950. Folks mulighet til å selv å finne seg utkomme på havet førte til at de valgte å forbli fiskerbønder framfor å ta seg jobb i industri eller å jobbe som helårsfiskere. Demokratiet ble et redskap for fiskerbøndene til å hindre moderne og kapitalintensive driftsformer adgang til ressursene.

Brox bygger hele sin argumentasjon på fiskerbondeøkonomien husholdsøkonomi. Dette er begreper som ikke samtida opererte med, de hører til nyere samfunnvitenskapelig terminologi. For Hamsun var dette ukjente begrep. For han og hans samtidige var jordbruk og fiske noe alle drev med, såfremt de ikke hadde en stilling som “opphøyde” dem over kroppsarbeid. I en tid med matmangel var det en selvfølge at mest mulig matjord ble dyrket. Fiskerbondetilpassinen var så naturlig at han ikke finner noen grunn til å argumentere for at den er rasjonell. Det Brox gjør er å sammenligne to typer rasjonalitet. Fiskarbondens mot den nye tids industrielle rasjonalitet. For Hamsun representerer neppe kapitalismen noen rasjonalitet. Han skildrer den helst som en måte å grafse til seg rikdom slik at man kan avansere til samme sosiale status som den gamle arve-overklassen.

Småbruker-økonomien i kystnorge analyseres av Brox innenfor et “peasant-system”, dvs-. en husholdsøkonomi der både produksjon og konsum foregår innenfor familien. Overskudd fra fisket akkumulerer seg hos handelsmannen, ikke hos fiskerne. Overskuddet som ble skapt innenfor husholdene ble helst brukt til konsum. Igjen unnlater Hamsun det som for samtida var selvfølgelig: Hans oppmerksomhet er ikke fokusert det daglige strev for å skaffe seg nok livsnødvendigheter, men på alt det nye som kom inn i husene ettersom inntektene steg. Debatten som Sverre Steen dro igang på 1950-tallet om overgang på 1800-tallet fra naturalhushold til pengehushold ville nok Hamsun stilt seg avvisende til; han har skildret en utvikling der husholdenes pengeinntekter varierer fra år til år i takt med fiskelykken. Når personer skifter stilling og går over fra å være fiskerbønder til å bli lønnsarbeidere eller næringsdrivende, fremstilles dette som et personlighetsskifte, ikke som “pengehusholdets inntreden”. For Hamsun representerer arbeider, fisker og rentenist sosiale roller, ikke økonomiske tilpasninger.

Brox og Hamsun har ellers et visst felles tankegods, selv om de skriver om forskjellige tidsperioder: Begge er utviklingspessimister. Moderniseringen av landsdelen har uheldige virkninger. Hamsun mener at kapitalisme, pengeøkonomi og lønnsarbeid er kulturødeleggende. Menneskene blir grådige, egoistiske og materialistiske. Brox kritiserer sentralisering avfolking og avhengighet av offentlige overføringer.

Brox og Hamsun har begge et idyllisk syn på fortiden. Hamsun ser på Det gamle samfunn som en harmonisk verden der alle kjente sin funksjon og sin plass i hierarkiet. Personer var hjelpsomme og stod nært knyttet til naturen. Brox ser på fiskarbondeøkonomien som den best mulige tilpasningen til et barskt miljø.

Kontinuitet på tross av store endringer: Niemi og Bratrein

Igjen et økonomisk-strukturelt syn, helt anneledes enn Hamsuns: Bratrein og Niemi understreker at selv om liberalistisk næringslovgivning, nye kommunikasjoner og kredittinstitusjoner brøt ned de gamle handelsaristokratiets makt, så fant det ikke sted noe skifte i økonomisk system. Primærnæringene forble bærekraftige og folk hadde ikke noe motiv for å forandre selve systemet. De uutømmelige fiskeressursene og den udyrka marka trakk til seg folk. Ekspansjonen kom heller i primærnæringene enn innen industrien. For Niemi og Bratrein fortoner slutten av 1800-tallet seg som en kontinuitetsperiode, der bank, damp og telegraf bare justerte et tilpasset system.

Hvorfor så ulike syn ?

Hvorfor er historieskriverne Coldevin, Bugge, Jacobsen og N.M. Knutsen enig med Hamsun i at Nord-Norge nærmest fullstendig ble omforvandlet omkring 1870, når Brox, Niemi og delvis Fulsås legger tidsskillet til midten av vårt århundre ?

Hamsun var vitne til store endringer spesielt innen kommunikasjoner, næringsliv og kultur. De samme endringene har Coldevin og Jacobsen heftet seg ved. Det er utvilsomt at disse endringene har hatt stor betydning, sett med samtidens øyne. Brox har med utgangspunkt i sosiologien et annet utgangspunkt: Hvilken situasjon befant flertallet av landsdelsens befolkning seg i? De forble fiskerbønder. Hvilke grunner er det da til at Hamsun fremstiller 1870-tallet som en så stor overgang? Da må vi igjen se på kildsituasjonen: En hyppig reisende ungkar som byttet mellom å jobbe i forskjellige tjenesteytende næringer under en høykonjunkturperiode vil oppleve forandringene i sin tid. En fiskerbondefamilie som blir skjermet fra endringer i kommunikasjoner og næringsliv vil kunne oppleve 1800-tallet som en eneste lang kontinuitetsperiode.

Fant det sted et skifte i mentalitet?

Kan vi finne noen paralleller til Hamsuns historiesyn? Hans dikterkollega Inge Krokann skrev om 1800-tallets endreinger av Sør-Norge som “etterapingstrong av by og bymaner som breidde seg som ein farang.” For begge disse representerer 1800-tallets endringer først og fremst et kulturellt skille.

Når dagens historikere synes å legge vekt på økonomi, mens Hamsun mest er opptatt av kultur og mentalitet, hva kan det komme av ? Delvis skyldes det nok at kildematerialet er rikere og mer anvendelig innen økonomisk- enn innen mentalitetshistorie. Historikere som lever i en tid preget av økonomisk rasjonalitet vil lett kunne overse at folks virkelighetsoppfattelse var annerledes for 100-120 år siden. Hamsun har trolig rett i at det fant sted et mentalt skifte, selv om han som dikter gjerne har villet overdramatisere det.

Konklusjon

Hamsuns forfatterskap er en overmåte god kilde til samfunnet i Nordland i de to tiårene Hamsun jobbet der som tenåring. Det er lett å skille fiksjon fra den virkelighet Hamsun hadde opplevd. Flere aspekter ved folks dagligliv på 1870-tallet: normer, uformelle regler, folks selvoppfattelse og etikk finnes det knapt andre kilder til. Han kan også si oss om mye om hvordan folks mentalitet har endret seg. Til dette må det innvendes at hans fremstilling kan være influert av hans holdninger i tiden bøkene ble forfattet og den smule etterpåklokskap som det å skildre begivenheter opptil 30-40 år forut i tid gav.

Når Hamsun opptrer som modernitetshistoriker - i Segelfoss og August-trilogien - er mye av hans fremstilling uegnet som beretning, men egnet som levning fra utbredte verdikonservative politiske holdninger i tiden 1910 til 1930. Som medlem av en kunstnerisk elite ville han av naturlige grunner ha en annen oppfatting av nordnorsk modernisering enn landsdelens egen fiskeribefolkning.

Hamsuns nordlandsdiktning:

Følgende titler relevant for oppgaven:

• 1894 Pan
• 1904 Sværmere
• 1908 Benoni
• 1908 Rosa
• 1913 Børn av tiden
• 1915 Segelfoss by
• 1927 Landstrykere
• 1930 August

Litteratur:

Andresen, Astrid Tromsø gjennom 10000 år bd. 2 (1794-1900) 1994

Bjørklund I., Drivenes E-A., Gerrad S. På vei til det moderne. Nordnorsk kulturhistorie bd.1 Gyldendahl 1994

Blomlie, Trond “Sammenlign industriutviklingen i Nord-Norge og riket forøvrig i perioden 1875-1940 Hjemmeeksamen V-95

Bottolfsen “Fiskerbønder i Lofoten og Vesterålen” Norsk Bondeøkonomi 1650-1850 Sprauten. K (Red.) Samlaget 1996

Brox, Ottar Nord-Norge fra allmenning til koloni. 1984

Bull, Edvard (d.y.) Skjønnlitteratur som sosialhistorisk kildemateriale i Retten til en fortid Universitets-frg.1981

Coldevin, Axel Et tidsskifte i Nordlands næringsliv. Bygd og by i Norge: Nordland 1976

Emilsen, Knut Hamsuns “Børn av tiden” og “Segelfoss by” -en analyse Hovedoppgave i litteratur Oslo 1964 nr.2387

Eriksen, Hans Kristian Troms gjennom tidene. Bygd og by i Norge: Troms 1976

Ferguson, Robert Gåten Knut Hamsun 1987

Fulsås, Narve Husholdsøkonomi og kapitalistisk økonomi i Nordland 1850-1950. Historisk tidsskrift nr.1-87

Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den engang var Universitetsforlaget 1992

Knutsen, Nils Magne Makt - avmakt. En studie av Hamsuns Benoni og Rosa Aschehoug 1975

Nils Magne Knutsen red. Nessekongene, de store handelsdynastiene i Nord-Norge Gyldendahl 1986

Nerbøvik, Jostein: Norsk historie 1870-1905 Samlaget 1993

Niemi, Einar m.fl. Trekk fra Nord-Norges historie til og med 2. verdenskrig

Nordby, Trond: Det moderne gjennombrudd i bondesamfunnet i Norge 1870-1920 Universitetsforlaget 1991

Pryser, Tore: Norsk historie 1800-1870 Samlaget 1993

Sandberg, Gudmund Natur og samfunn, analyse av “Rosa” og “Benoni” Hovedoppgave i litteratur

Thorheim, Kirsti og Grepstad, Tore: Hamsun i Æventyrland. Aschehoug 1995